Det er blitt mer attraktivt å investere i Saudi-Arabia, spesielt innen energikrevende industrier. Dette viser ny studie utarbeidet av ambassaden, les mer om dette i vedlagt notat.
11/11/2007 ::
Etter at Saudi-Arabia ble medlem av WTO er økonomien i større grad blitt liberalisert og åpnet for utenlandske investeringer. Investeringer i petroleumskrevende industri er særlig attraktivt takket være svært lave gasspriser. Den myndighetsbaserte prisen på vanlig naturgass i Saudi-Arabia er bare 10 prosent av markedsprisen i USA. Midtøstens største økonomi har i tillegg lav bedriftsbeskatning og enkle prosedyrer for utenlandske investeringer.
Dette notatet vil innledningsvis ta for seg de grunnleggende rammevilkårene for utenlandsk industri i Saudi-Arabia, med vekt på skatteregler og ressurs- / råvaretilgang. Deretter vil spesifikke forutsetninger for et utvalg industrier kort omtales. Det vil her skilles mellom industri som bruker gass som energikilde (produksjon av metaller, elektrisitet og ferskvann), og industri som bruker gass hovedsakelig som råvare (kunstgjødsel- og petrokjemikalieproduksjon).
Rammevilkår: Regelverk og energi/råvaretilgang
Saudi-Arabias BNP var i 2006 på $ 347,4 mrd, en økning på 4,2 % fra året før. BNP var i 2002 på $ 188,6 mrd. Oljeinntektene står for nesten halvparten av BNP, og rundt 90 % av eksportinntektene. På grunn av sterk befolkningsvekst er BNP pr. person lavere enn på 70-tallet, til tross for økte oljeinntekter. BNP per person var i 2005 på ca $ 13,600, sammenlignbart med tallet for polen. Inflasjonen i 2005 var på 0,4 %.
Forholdene for utenlandske investorer i Saudi-Arabia er blitt endret til det bedre med en ny lov om utenlandske investeringer, med ikrafttreden i 2002. Gassmarkedet er imidlertid ikke liberalisert, og gassprodukter selges til WTO´s protester, til priser lavere enn på det internasjonale markedet. Det er ingen eksport av naturgass (LNG) fra Saudi-Arabia, og bare en begrenset eksport av naturgasskondensater (NGL). Rammevilkårene for utenlandsk energikrevende industri, samt industri som bruker gassprodukter som råvare, er derfor gode.
Regelverk
Lovendringen fra 2002 åpner i prinsippet for utenlandske investeringer i alle sektorer, med unntak av en negativ liste over sektorer som får spesiell beskyttelse. Videre kan utenlandske investorer nå forholde seg til én statlig instans, Saudi Arabian General Investment Authority (SAGIA), istedenfor å innhente godkjenninger fra landets ulike ministerier. Ni ministerier er representert i SAGIA, og er forpliktet til å behandle søknader om investeringer i landet innen 30 dager.
Skatt på utenlandske selskapers overskudd i Saudi-Arabia er redusert fra 30-45 %, til en flat skatt på 20 %. Utover dette er det ingen skattlegging.
Utenlandske selskaper som inngår partnerskap med lokale selskaper har i Saudi-Arabia skattefritak i 10 år, dersom sistnevnte har en eierandel på minst 25 % i samforetaket.
100 % utenlandsk eierskap av foretak og eiendom i Saudi-Arabia er blitt tillatt med enkelte unntak. Dette til forskjell fra den tidligere investeringsloven, som krevde en minimumsdeltagelse med saudisk kapital i alle foretak.
Det er ingen innteksskatt, ei heller noen statsregulert minstelønn for utenlandske arbeidstakere.
Verdensbanken rangerer Saudi-Arabia som nr. 6 og 4 i konkurranse med 175 andre land, etter mål på henholdsvis skatteregler samt prosedyrer for kjøp av eiendom. Imidlertid blir enkelte byråkratiske vanskeligheter ved oppstart av bedrifter i landet fremhevet, bl.a. sen saksgang ved søknad om lisenser hos myndighetene. Rettssystemets håndhevelse av regelverket får også en noe midlere karaktér, og plasserer Saudi-Arabia på en noe mindre imponerende 97. plass i verdensmålestokk. Variablene er her tiden og kostnadene, samt antall prosesser en saksøker må igjennom i en rettstvist. Ved sammenslåing av ti ulike mål på forutsetninger på forretningsvirksomhet kommer Saudi-Arabia på en respektabel 23. plass i verdensmålestokk, opp fra 37. plass i fjor. Dette er bedre enn nabolandene, og Saudi-Arabia blir av presidenten i verdensbanken omtalt som det land med de beste forhold for forretningsvirksomhet i hele Midtøsten.
Energi/råvaretilgang
Til tross for enkelte protester fikk Saudi-Arabia under forhandlingene i forkant av sitt WTO-medlemskap, gjennomslag for å selge naturgass samt naturgasskondensater innenlands til svært lave priser. Det meste av saudisk gassproduksjon forblir i landet, og går hovedsakelig til industriell anvendelse. Det skilles ikke mellom utenlandsk-eide og saudiske selskaper ved fastsettelse av salgspris. Vanlig naturgass (metan og etan), er av myndighetene priset til $ 0,75 pr MMBtu (Million British Thermal Unit), ifølge EIA (Energy Information Administration) den laveste salgsprisen blant landene rundt den Persiske Golf. Til sammenligning har gassprisene i USA hittil i år ligget mellom $ 7-8 MMBtu. Naturgasskondensater (NGL) er i Saudi-Arabia priset omtrent 30 % lavere enn på det internasjonale markedet.
Qatar har i motsetning til Saudi-Arabia åpnet for eksport av nedkjølt naturgass per skip (LNG), som selges til utenlandske kunder til markedspris. Teknologiske fremskritt for nedkjøling og transport av naturgass gjør det stadig mer økonomisk rasjonelt å transportere naturgass over lengre avstander pr skip, og vil i fremtiden for produsenter innebære en avveining mellom å anvende gassen til lokal energikrevende industri eller å selge den til høystbydende på det internasjonale markedet. Ifølge Økonomisk Rapport kan ”energilommer” med billig energi, som i Qatar, være et forbigående fenomen. Dette gjelder for så vidt også for Saudi-Arabia, dersom landet skulle åpne for eksport av naturgass. Landenes fremtidige prioriteringer er umulige å forutse.
Imidlertid viser saudiske forhandlingsposisjoner i WTO en sterk vilje til å opprettholde det nåværende handelsregimet for gassprodukter. EIA hevder sågar at Saudi-Arabias nåværende samt fremtidige naturgassproduksjon , av myndighetene er øremerket som energi/råvarekilde til bruk lokalt i kongedømmet. Saudi-Arabia annonserte i 2006 at gassreserver i størrelse 50 trillioner kubikkfot (Tcf) gradvis vil bli gjort tilgjengelig for utvinning frem til 2016. Industriforetak som er avhengige av konkurransedyktige gasspriser skulle derfor ha gode vilkår i overskuelig fremtid.
Saudi-Arabia har videre som uttalt strategi å bygge opp en mer variert økonomi bl.a. ved hjelp av utenlandske investeringer, og dermed ikke være avhengig av de løpende oljeinntekter alene. I så henseende vil det være rasjonelt å selge naturgassprodukter lokalt til industriforetak for en billig penge, så lenge dette vil støtte og løfte frem en mer variert økonomi. Under WTO-forhandlingene argumenterte Saudi-Arabias representanter dessuten for at de lave gassprisene i landet ikke var et utslag av statssubsidier, men at prisene var et resultat av kommersielle vurderinger foretatt av saudiske gassprodusenter (oljeselskaper). Etter sigende foretrekker saudiske produsenter å selge naturgasskondensater (NGL) billig til lokale industriforetak fordi sistnevnte representerer en mer stabil og langsiktig etterspørsel, til tross for at NGL rimelig enkelt (og profitabelt) kan selges på det internasjonale markedet med dagens teknologi. Videre ble nevnt lavere transport- og markedsføringskostnader. I sum mente representantene at å selge NGL til industriforetak stasjonert i Saudi-Arabia hadde en høyere kommersiell verdi for gassprodusentene, selv om prisene de fikk var lavere enn den internasjonale markedsprisen. Representantene fra EU mente imidlertid at de lave prisene på NGL i Saudi-Arabia var et resultat av ren og skjær statssubsidiering. Uavhengig av de faktiske realiteter vant Saudi-Arabia frem med sine argumenter og la grunnlaget for gode næringsvilkår for gasstørste industriforetak.
Metallproduksjon og mineralutvinning
Saudi-Arabia hadde inntil nylig ingen aluminiumsproduksjon, men det halvstatlige selskapet Maaden bygger i dag et smelteverk med en kapasitet på ca 650 000 tonn aluminium i året, samt et raffineri for aluminiumsoksid med en kapasistet på 1,2 mill. tonn. Bauxitt vil komme fra gruver nord i Saudi-Arabia. Videre har kinesiske selskaper signert en avtale for bygging av et smelteverk i den sørvestlige delen av landet, med en kapasitet på 700 000 tonn aluminium i året. Den totale årlige verdensproduksjonen er på ca 40 mill. tonn. Sammenlignet med de andre Golf-landene, er Saudi-Arabia i dag en av de mindre aluminiumsprodusentene, til tross for billig energi og store lokale bauxittforekomster. Saudi-Arabia er videre plassert, rent geografisk, hensiktsmessig mellom store markeder i Europa og Asia.
Stålproduksjonen i Saudi-Arabia teller mellom 4 og 5 millioner tonn, av en samlet verdensproduksjon på 1,2 mrd. tonn. Det meste av produksjonen gjøres av et datterselskap av det statlige selskapet SABIC. Det oppmuntres til investeringer i stålproduksjon pga. økende etterspørsel i landet og regionen fra byggevirksomhet og annen industri.
Mineralutvinning er nylig åpnet for utenlandske foretak. Landet har forekomster av fosfater, gull, sink, jern, titanium, kopper m.v., hvor sistnevnte inntil videre er en uutnyttet ressurs. Mineralutvinning er ifølge SAGIA en umoden sektor, med en ”first mover advantage” for foretak villige til pionérvirksomhet. Det er per i dag store områder som enten er uutforskede, eller med påviste forekomster som ikke blir utnyttet.
Kunstgjødselproduksjon og petrokjemikalier
Petrokjemi kan beskrives som en moden sektor i Saudi-Arabia. Det hovedsakelig statseide saudiske selskapet SABIC kjøpte i år opp plastikkdivisjonen i General Electric, og Saudi-Arabia har med dette en andel på ca 7 % av verdensmarkedet for petrokjemikalier. Oppkjøpet av GE-divisjonen gir SABIC tilgang på teknologi og markeder, i en skala som enkelte mener fundamentalt vil forandre verdensmarkedet for petrokjemikalier. Saudiske myndigheter har som målsetting å doble markedsandelen til 15 % innen 2012. Ifølge The Economist bygges det, på grunn av de gunstige rammevilkårene i forbindelse med WTO-medlemskapet, petrokjemifabrikker i Saudi-Arabia uten bekreftet tilgang på råvarer i fremtiden.
De lave gassprisene i Saudi-Arabia sørger for et vesentlig konkurransefortrinn for kunstgjødselproduksjon, da metangass som råvare utgjør opptil 90 % av produksjonskostnadene for nitrogengjødsel. Av de mineralske råvarene for produksjon av fosforgjødsel (sulfur og fosfat) finnes sistnevnte, ifølge SAGIA, i rike forekomster i Saudi-Arabia, og raffineres i landet for videresalg til gjødselproduksjon. Også sulfur (importért) raffineres i Saudi-Arabia som innsatsfaktor til gjødselproduksjon.
Som nevnt i første avsnitt fikk Saudi-Arabia i forhandlingene om WTO-medlemskap gjennomslag for å opprettholde sitt handelsregime på naturgass og -kondensater. Videre er landet gjennom WTO kommet i posisjon til å promotere lavere tollsatser på kjemiske produkter som kunstgjødsel og plastikkprodukter rundt om i verden. Signaturstater til CTHA (som promoteres gjennom WTO), forplikter seg til å kreve maksimalt 6,5 % toll på et utvalg av kjemiske produkter, hvorav kunstgjødsel og petrokjemiske produkter er noen av dem. Produsenter av kunstgjødsel og petrokjemiske produkter i Saudi-Arabia har dermed et internasjonalt konkurransefortrinn i form av lavere produksjonskostnader, i tillegg til at vertslandet sørger for å promotere deres markedsadgang rundt om i verden. Produsenter får med andre ord nyte godt av fordelene ved WTO-medlemskap, men ingen av ulempene. Petrokjemiindustrien, hvis innsatsfaktor hovedsakelig består av naturgass- og kondensater, blir omtalt som den sektoren i Saudi-Arabia som har kommet best ut av WTO-medlemskapet.
Kraftproduksjon og vannavsalting
Kraftbehovet i Saudi-Arabia øker med ca 7 % i året; ifølge EIA vil landet trenge en dobling av landets nåværende produksjonskapasitet på snaue 30 GW innen 2025. Kapasitetsøkningen vil fordre investeringer i størrelsesorden $ 90-100 mrd. Saudi-Arabias kraftmarked er i ferd med å liberaliseres, og myndighetene oppmunter til utenlandske investeringer i landets kraftproduksjon.
I tillegg er det et mål å øke landets vannavsaltingskapasitet, med et behov for investeringer anslått til rundt $ 50 mrd. frem til 2020. Desalinert sjøvann er i dag kilden til 60 % av Saudi-Arabias drikkevann. Desalinering utføres hovedsakelig ved oppvarming og kondensering av sjøvann, og anleggene bygges derfor som regel vegg i vegg med olje- eller gassfyrte kraftanlegg. 65 % av anleggene bruker gass som energikilde. Myndighetene bestemte imidlertid i 2006 at alle kraftanlegg stasjonert ved kysten skal bruke råolje som energikilde, for en pris fastsatt til $ 0,46 MMBtu – mer enn 30 % lavere enn prisen på naturgass.
60 % av verdens ferskvannsproduksjon på mer enn 9 mill. liter pr dag (tall fra slutten av 90-tallet), finner sted i Midtøsten. Mesteparten av den nåværende ferskvannsproduksjonen i Saudi-Arabia blir utført av det statlig eide selskapet Saline Water Conversion Corporation (SWCC). SWCC leverer ferskvann til lokale distributører via et nasjonalt ledningsnett, og blir direkte finansiert med statlige midler. I forbindelse med WTO-medlemskap var det antydet at SWCC gradvis skal privatiseres.
SWCC nyter ingen enerett på forsyning av ferskvann i landet, og ferskvannsproduksjon er en sektor som er åpen for private aktører. Fire integrerte vann- og kraftanlegg er nå under bygging eller planlegging, åpnet for privat eierskap opp til 60 %. Anleggene er anslått å øke Saudi-Arabias ferskvannsproduksjon med 80 % ved ferdigstillelse i 2010.
Skrevet av:
Eirik Gran Seim, praktikant